Samtalen med barnet

Et barn som opplever psykisk mishandling, omsorgssvikt, vold eller andre negative hendelser, vil ofte gi uttrykk for dette gjennom utsagn i bruddstykker. Ofte kommer disse utsagnene når barnet føler seg trygg og ivaretatt, og gjerne i situasjoner som kan vekke assosiasjon til hendelsene.

Andre uttrykksformer kan være unormal og bekymringsfull atferd og lek, følelsesmessige reaksjoner og stagnert utvikling. Videre kan barnet utvikle fysiske plager – magesmerter, hodepine, miste kontroll på vannlating og avføring (se Forhold ved barnet som bør vekke bekymring).

Dersom et barns utsagn, atferd eller følelsesmessige uttrykk gir mistanke om slik omsorgssvikt / mishandling / forsømmelse, anbefales det at barnehagen legger til rette for en samtale med barnet der temaet tas opp på en forsvarlig måte.

Barnehagen kan være i tvil om det er tilrådelig, men faglig sett er det bedre å ha en slik samtale med barnet enn å la være. En tillitsperson i barnehagen kan være den eneste personen barnet vil betro seg til. Barnehagen kan eventuelt rådføre seg med barnevernet på forhånd.

Samtalen kan hjelpe barnet til å føle seg forstått, respektert og til å sette ord på følelser. Samtidig må det understrekes at barn har et naturlig behov for å beskytte sine foresatte, slik at følsomme temaer som omhandler forhold hjemme ofte omskrives eller forties. Barnet kan også ha blitt truet til fortielse.

Samtalen bør foretas av barnets tillitsperson i barnehagen, ofte den personen som barnet i starten åpnet seg for / kom med utsagn til. Vurder om eventuelt to personer skal være tilstede.

Planlegg egnet tid og sted – helst så nært opp i tid til barnets uttalelser som mulig.
Planlegg så hvordan samtalen skal legges opp:

• Åpne samtalen med ”her og nå”-tema for å skape trygghet og tillit.
• Drei etter hvert samtalen inn på utsagnet barnet kom med eller den bekymringsfulle
  atferden barnet viser. Start med åpne ”fortell meg”-utsagn og bruk barnets språk:
  • ”Husker du da vi satt og tegnet og du sa at du får vondt i magen når du er
    hos pappa – fortell meg mer om det”
  • ”Husker du da du ble så sint osv. – fortell!”
  • ”Fortell hva som skjedde med deg da du fikk det kuttet/de blåmerkene”
• Gi barnet god tid til å svare og tål stillhet – barnet behøver tid til å hente frem minner. «5-sekunders-regelen» kan være lur; la det være stille i 5 sekunder. Da har gjerne barnet mer å fortelle.
• Fortsett med å spørre noe mer detaljert rundt situasjonen hvis det er naturlig.
  Si at det er ”viktig at du forteller meg mer”, men ikke press barnet. Husk at du skal ikke «etterforske» og spør barnet ut, du skal avklare om det har skjedd noe som gir grunn for bekymring og som eventuelt bør meldes videre.
• Ikke spør direkte om hva barnet følte, eller om det ble sint / lei seg – det kan være
  en avsporing i barnets fortelling.
• Vis interesse for barnet, men ikke overdrevent følelsesmessig engasjement som
  ”stakkars deg” og ”det var sikkert grusomt”. Det kan bidra til at barnet avspores. Bruk aktiv lytting for å bekrefte og vise interesse for det barnet sier. Det kan du blant annet gjøre med å ta pauser (5-sekunders regelen), gjenta og bekrefte det barnet sier og å ta små oppsummeringer av det barnet har fortalt
• Avslutt samtalen med å oppsummere kort for barnet hva du har hørt, og si at dere i
  barnehagen vil forsøke å hjelpe. Det er viktig at samtalen avsluttes med at barnet er rolig, trygg og klar for å gå inn i lek/aktivitet igjen med andre barn, og at ikke samtalen blir brått avsluttet etter man har snakket om det man ville.
• Tilby eventuelt en ny samtale.
• Dokumenter samtalen skriftlig i barnets mappe (i barnets tiltaksplan).                                                                         
• Bruk denne måten å samtale på i ditt daglige arbeid med barna også, slik blir du mer dreven i denne måten å ha samtaler på og det blir mindre skummelt når temaet for samtalen er mer alvorlig.

• Ved mistanke om vold, seksuelle overgrep og / eller annen form for grov omsorgssvikt, ta direkte kontakt med politi eller barnevern for råd om videre fremgangsmåte. NB: Foresatte skal i slike tilfeller ikke varsles på forhånd (se Barnevernstjenesten - melding og samarbeid).
• Ved lavere grad av bekymring må barnets utsagn settes i sammenheng med observasjoner av barnet. Tilbakemelding til foresatte gis i ”foreldresamtalen” på en forsvarlig måte som ikke utsetter barnet for fare.